Rudimentære organer, søppel-DNA og pseudogener

(Fra The Evolution Revolution av Dr. Lee Spetner; kap.4B, omtale her)

Rudimentære organer

Det har vært vanlig for darwinister å benytte biologiske karakteristika med ukjente kjennetegn som 'bevis' for felles avstamning. Organer med ukjente funksjoner blir deklarert å være rudimentære organer fra opprinnelige former som en gang hadde nytte, men ikke nå lenger. Spesielt i mennesker ble det fra darwinister påpekt organer som ikke hadde noen tydelig hensikt, og deklarer å være overlevning fra en stamfar, der organet var funksjonelt. Coyne skrev (2009, s56) "rudimentære organer ..gir mening bare som overlevninger av trekk som en gang var nyttige i en stamfar." Hans bevis er et naivt teologisk argument, "en Skaper ville ikke ha satt inn ubrukelige organer inn i sine skapninger." Men Coyne er ikke teolog, og teologi er ikke naturvitenskap.

Videre er argumentet mangelfullt, fordi en kan ikke med sikkerhet kan si at det ikke har noen nytte {-selv om en fjerner det -se blindtarm under; oversetters merknad}. Et organ som ikke synes å ha noen funksjon nå, kan vise seg å ha det i framtiden. Om en ser bakover på opptegnelsen av rudimentære organer, ser en at dette har skjedd igjen og igjen. Funksjoner er stadig blitt funnet for organer en mente var funksjonsløse. For ca. 120 år siden publiserte R. Wiedersheim (1895) en liste på 86 menneskelige organer, som han kalte overlevninger/rudimentære. Gradvis er disse én for én funnet å være funksjonelle, noe som avslører feilaktigheten i argumentet om rudimentære organer. I følge darwinister er det ennå noen få igjen, men trenden er klar -listen over rudimentære organer blir gradvis tømt.

Bilde 1. Blindtarm viser seg å ha viktig funksjon

Jerry Coine (2009, s60ff) mener at blindtarm-vedhenget i mennesker, ennå må kalles en overlevning (vestigal). Han betrakter det som det mest berømte av rudimentære organer. Det viser seg imidlertid at blindtarmen ikke bare er funksjonell, men kan spille en vital rolle. Det fungerer som en oppsamlingsplass for tarmbakterier, som fyller opp tarmen etter diare-sykdommer. Sykdomsfremkallende bakterier i små antall, kan vanligvis ikke konkurrere med den godartede stasjonære tarmbakterien. Men når tarmbakteriene uttømmes ved diaré-lignende sykdommer, så vil sykdomsfremkallende bakterier ha fritt spillerom og øke raskt i antall, med mulig alvorlig sykdom som resultat. Den godartede tarmbakterien som lagres i blindtarmen forhindrer denne katastrofen (Bollinger et al. 2007, Laurin et al, 2011). Coyne nedverdiger seg til å erkjenne at 'blindtarmen kan ha noe nytte.. som et tilfluktssted for nyttige bakterier," men han minimerer nytten og impliserer at den er på vei ut som følge av evolusjon. Det er i uoverensstemmelse med seneste forskning, som viser at blindtarmen kan spille en kritisk rolle. "Din blindtarm kan redde ditt liv," skriver R. Dunn (2012). Det å benytte tilsynelatende funksjonsløse organer som bevis for evolusjon, er i virkeligheten en tapt kamp.

I det overlevnings-organer forlater scenen, så har det såkalte søppel-DNA tatt over rollen som overlevnings-DNA, for å 'bevise' evolusjon. De mest framtredende av slike, for darwinister, er de såkalte pseudogenene. Et pseudogen er en seksjon av DNA som ser ut som et gen, men ikke koder for et protein eller RNA, fordi det tilsynelatende ikke kan aktiveres. Pseudogener syntes ikke å ha noen funksjon, og ble av darwinister framstilt som 'gen-overlevninger' som en gang var fungerende i en evolusjonær stamfar, men siden har mistet evne til å fungere. J. Coyne sier (2009, s66-67) at fra evolusjonær teori "kan vi gjøre en forutsigelse. Vi forventer å finne mange arter i genomet, stilnede eller 'døde' gener, som en gang var nyttige, men ikke lenger er intakte eller uttrykte.."

Søppel-DNA og pseudogener

J.Coyne kunne ha kommet med den forutsigelsen før 'pseudogener' ble funnet. Men slike forutsigelser har en tendens til å komme, etter noe tilsynelatende er inntruffet. Coine fortsetter med sin naive teologi: "Som motsats, forutsier forestillingen om at alle arter ble skapt fra bunnen av, at slike gener ikke ville eksistere." I følge R. Dawkins (2009, s.332-333) er 'pseudogener' bare nyttige til én ting: "Det pseudogener er nyttige til, er å gjøre kreasjonister forlegne.."

Skulle en dømme ut fra historien om 'rudimentære' organer, kunne en tro at en smart forsker kunne mistenke at pseudogener kunne ha en funksjon. Senere forskning viser også dette. Wen et al. (2012) har rapportert: "Pseudogener er ikke pseudo lenger" I sin konklusjon skriver de: "Vi tror at flere og flere funksjonelle pseudogener vil bli oppdaget i framtiden, i det nye biologiske teknologier utvikles."
Levende organismer omkring oss er ekstremt komplekse, og inneholder enorme mengder av informasjon. Analyse av menneskelig genom som har mer enn 3 milliarder nukleotider, viser imidlertid at vi bare har ca. 20.000 gener, som kanskje består av ca. 20 millioner nukleotider. Hvordan kan kompleksiteten i menneskekroppen kontrolleres av 20.000 gener? Kanskje kunne den, om genene ble kontrollert på atskillig ulike måter. For at det skulle skje, måtte genene være underlagt et sofistikert kontrollsystem, og den kontrollen måtte bli utført av noe av DNAet i genomet.

Bilde 2. Søppel-DNA er bevist som myte

Inntil nylig var konvensjonell visdom blant biologer at mer enn 99% av genomet besto av 'søppel', fordi de ikke kunne kode for proteiner. Det ble da sagt at dette 'søppelet' var overlevninger fra tidlige stamfedre, og bare ble fraktet med i det DNA replikerte. Selvsagt ble det benyttet som argument for felles avstamning, med argumentet at en Skaper ikke ville plassere søppel i genomet.
Men mye av dette 'søppelet' har nylig blitt vist å være aktivt i cellen. Selv om det ikke koder for proteiner, viser det seg at mye av det koder for RNA, som synes å ha en regulerende rolle i cellen. ENCODE-prosjektet ble etablert i 2003 for å påvise mulig funksjoner for all DNA i genomet. Prosjektet startet som et pilot-studie for å undersøke 1% av genomet. Resultatet av dette studiet indikerte at mer enn halvparten av genomet hadde en form for biokjemisk funksjon. (ENCODE Project Consortium 2012). De hevet minimums-andelen av funksjonelt DNA fra halvparten til 80%. En talsmann for prosjektet, J.R.Ecker skrev i (2012): "80% av genomet inneholder elementer linket til biokjemiske funksjoner, som ekspederer det bredt delte syn at menneskelig genom for det meste er 'søppel-DNA'. Forfatterne rapporterer at rommet mellom gener er fylt av regulerende DNA-elementer (enhancers), promotører (promoters) på steder hvor DNA transkripsjon til RNA blir iverksatt, og atskillige -tidligere oversette regioner, som koder RNA-transkript som igjen kan ha regulerende roller.

Noen darwinister som var oppbrakt over muligheten for å miste sitt 'søppel-DNA' imøtegikk rapporten med hvordan en definerte ordet funksjonell De godtok at 80% av DNA kunne være aktivt i cellene, men betvilte hvorvidt de var til noen nytte for organismen. Mens ENCODE-talsmenn foreslo at produktet til de 80% kunne ha regulerende roller i cellene, kontret darwinister kun ved å foreslo at de ikke hadde det.

W.Ford Doolittle (2013) kritiserte også bruken av ordet funksjonell, men han tilføyde også et argument. Han argumenterte for at det "måte være søppel-DNA, fordi det bare er ut fra begrepet søppel-DNA som han og andre følte at de hadde løst 'C-verdi-paradokset'. Uten søppel-DNA ville ikke lenger denne 'løsningen' ha gyldighet. Vi skal under se at En-ikke-tilfeldig-evolusjonshypotese (EITEH) kan bidra til å løse paradokset. Selv om mange darwinister var oppbragte over ENCOE-konklusjonene, viste R. Dawkins hvordan en kunne vri seg unna konklusjonene i en offentlig debatt med J. Sacks (Sacks and Dawkins, 2012). Da Rabbi Sacks påpekte at ENCODe-prosjektet viste at søppel-DNA ikke lenger er noe tema, kontret Dawkins med: "Tvert om.. Det er nøyaktig hva en darwinist kunne ha håpet på -å finne noe nyttig i den levende verden." I en tidligere bok, Dawkins (2009), hadde han skrevet noe temmelig motsatt: "det er et bemerkelsesverdig faktum at .. 95% av menneskegenomet like gjerne ikke kunne være der, ut fra forskjellen det utgjør". Søppel-DNA og pseudogener går samme vei som overlevnings-organer. De kan ikke bli benyttet til å støtte felles avstamning. Det å vilkårlig kalle dem for unyttige, støtter ikke felles avstamning.

Argument for felles avstamning ut fra 'dårlig design'

Darwinister benytter hva de kaller 'dårlig design' i levende organismer, som et argument for felles avstamning. Argumentet er teologisk og sier at en skaper ikke ville forventes å benytte dårlig design. Ut fra ikke-styrt evolusjon ville det imidlertid være å forvente, om en kom opp med design som er suboptimale.

Den såkalte omvendte retina hos virveldyrs øyne, er deres favoritt-eksempel. De andre to eks. på dårlig design som benyttes, er de snodde omveiene til strupehode-nerven og sædlederne hos pattedyr. Designet ved disse organene synes for den naive observatør, og selv den største vitenskapsmann er i denne sammenheng naiv observatør, å være 'uverdig' for en allmektig og allvitende skaper. Coyne (2009) benytter strupehode-nerven som argument for evolusjon, Rogers (2011) benytter sædlederne og Dawkins (2011) benytter både disse og øyet.

Bilde 3. Øyet -hvor mange mutasjoner trengs?

Øyets retina er 'skjermen' hvor øyets optiske bilde blir fokusert. Nerver (sammenbuntet i synsnerven), overfører bildets informasjon til hjernen. En ville forestille seg at nerven (nervecellen med utløper) skulle komme fra baksiden av retina, fra motsatt side av den som har bildet. Men i virveldyr, kommer de overraskende nok fra framsiden -der bildet formes. En naiv observatør kunne tenke at det var en dårlig sammenstilling, siden nevronene kunne ødelegge for lys-bildet som faller på retina. Som vanlig benytter darwinister et teologisk argument og hevder at en allmektig skaper ville ha laget nerveforbindelsene ut fra baksiden av retina. Dermed slutter de at 'det ikke finnes noen allmektig skaper, og at evolusjon må være sann' (Selvsagt har de ingen presis idé om hvordan evolusjon kan ha ledet til utviklingen av øyet. Typisk for sin vage argumentasjon, så vet de ikke hvilke mutasjoner som ville være nødvendige for å danne nettverket, eller om det i det hele kan dannes gjennom en sekvens av tilpassede mutasjoner {-langt mindre gjennom minst 40 'konvergente evolusjoner', som blir påregnet-oversetters tillegg}).

Med hensyn til øyets retina, er det nylig oppdaget at heller enn å være dårlig design, er den faktisk bemerkelsesverdig smart. Smartheten ligger spesielt i glial-celler som alltid hører til neuroner. Neuronene er transparente og påvirker ikke lys-passasjen, men de hjelper synsprosessen ved å kanalisere lyset. Glial-cellene i retina er lange og tynne og forplanter lyset, likt det i en fiberoptisk kabel (Franze et al, 2007). De er blitt kalt "ingeniør-dannede lysoppsamlere". A.Labin og E.Ribak (2010) fra fysikk-avdelingen i Technion (Israelsk teknologisk institutt) har vist ved simulering og beregning at glial-cellene forbedrer optisk oppløsning til retina og kompenserer for kromatisk avvik. Om nevronene hadde kommet fra baksiden av retina, ville ikke disse fordelene ha inntruffet. {Andre helhetlige fordeler ved designet er også anført -oversetters kommentar.}

Strupehode-nerven forsyner to-veis kommunikasjon fra hjernen til strupehodet. Selv om en kanskje kunne mene at korteste vei er den beste for denne, har den ikke det. Signalet synes å gjennomgå en unødig lang distanse, før den når hjernen og returnerer. En møter samme argument fra darwinister her som tidligere. Det samme gjelder omveien for sædlederne til penis, som også synes som unødig lang. Forfatteren (Dr. Lee Spetner) bekjent, er det ikke foreløbig funnet noen logisk grunn for disse omveiene. Men å avskrive designet som dumt, fordi en ikke ser fordelene, kan igjen vise seg som prematurt. For å ta et eks. fra ingeniør-kunst: Feedback-parameteren i et feedback-kontrollsystem, bestemmer hvor raskt systemet vil svare. For at systemet skal være stabilt, må det ikke skje for hurtig. Om feedback-parameteren er inntilt på for rask respons, vil systemet bli ustabilt (oscillasjon).

Som eks. på 'dårlig design' som kan ha noe for seg, kan nevnes F-16 jetjager, som ble designet og bygd på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. Den ble bevisst designet for å være 'lett ustabil', for å øke reaksjonsevne og gjøre den mer manøvreringsdyktig. Den forhindres fra resonans, ved å ha en fly-kontroll komputer mellom pilotens hånd og fotkontroller, som gjør at aerodymaniske kontroller justerer seg selv. Sett at en ingeniør fra 1950-tallet som ikke forsto rollen til komputeren i fly-kontrollen, skulle inspisere kontroll-systemet. Han ville konkludere at designet var dårlig, fordi flyet var ustabilt. Men selv om designet gir 'lett ustabilitet', er det ikke dårlig fordi det tillater høy manøvreringsevne, og benytter komputeren til å opprettholde stabiliteten.

Bilde 4. F-16 Bevisst destabilisert

Det er overmodig av darwinister å anta at de forstår designet ved biologiske systemer godt nok til at de kan bedømme hvorvidt kvaliteten er god. Så når en darwinist sier: "Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være noen omvei.. så derfor må disse organer være et produkt ut fra evolusjon.." Det blir et argument av uvitenhet, slik de selv ofte anklager tilhengere av ID eller kreasjonister for å utøve. I tidligere kapitler ut fra denne boka, er det vist at det ikke foreligger noen skikkelig evolusjonsteori, i betydningen felles avstamning. Vi har prøvd å vise at det som framføres som beste bevis for felles avstamning, ikke støtter dette. Mangelen på en skikkelig teori, og mangelen på skikkelige bevis for felles avstamning, må lede oss til å konkludere at evolusjon i betydningen felles avstamning ikke er sann.

C-verdi paradokset

Forskning på En-Ikke-Tilfeldig-Evolusjonshypotese (EITEH) kan føre til løsning på det som kalles C-verdi paradokset. Massen av DNA i en organismes (haploide) kjønnscelle, kalles organismens "C-verdi". C-verdien er vanligvis uttrykt i picogram (pg), som er en billionte-del av et gram. Det er 978 millioner base-par i et picogram. C-verdien til mennesker er ca 3.5 pg, som tilsvarer ca 3.4 milliarder basepar. DNA i cellene til en organisme, blir vanligvis forstått å inneholde informasjon nødvendig for dens utvikling og funksjon. Det synes derfor fornuftig å anta at mengden til en organismes DNA, er et slags mål på dens kompleksitet. Men det synes ikke å være et konsistent forhold mellom C-verdien og den tilsynelatende kompleksiteten til organismen. Denne inkonsistensen har vært betraktet som et paradoks. Det syntes problematisk at C-verdien for noen dyr var betydelig større enn for mennesket.Verdien for den blå-flekkede salamanderen (Ambystoma laterale), er 81 pg, eller 23 ganger større enn for mennesket. C-verdi for amerikansk hulesalamander (Necturus lewisi) er 120 pg, eller 34 ganger større enn for mennesket. Det er ingen grunn til å anta at utvikling og virkemåte til disse dyrene er mer komplekse enn for et menneske. Det synes dermed merkelig at disse dyrene skulle ha så mye mer DNA enn ett menneske. Denne gåten er kjent som C-verdi paradokset (Thomas, 1971).

Like merkelig er det at selv noen nære slektninger til dyr eller planter har svært annerledes C-verdier. F.eks. de to paddene (Scaphiopus couchii) og den europeiske (Bombina bombina). Den første har en C-verdi på nær 1, mens den andre har en C-verdi på mer enn 12. Likedan for de to froskene, den utsmykkede hule-frosken (Ceratophrys ornata), den første har en C-verdi på omkring 1, mens en horn-utsmykket slektning (Limnodynastes ornatus) har C-verdi på mer enn 13. Det er mange andre eks. på parallelle arter med lignende morfologi, som har vidt ulike C-verdier. Variasjonen i C-verdi over hele klassen amfibier har en faktor på 120. (-fra 'Animal Genome Database: genomesize.com) Hvorfor skulle veldig like dyrearter, som er meget like, ha slike ulike C-verdier? Om én av dem kan utvikle seg og fungere med mindre DNA-innehold, hvorfor trenger den andre gjøre det?

Bilde 5. To frosker med kvotient 13 i C-verdi

'Konsensus-svaret' ligger i det formodede uberegnelig resultat av tilfeldige mutasjoner og naturlig seleksjon. Svaret ligger i begrepet junk-DNA (Eddy, 2012, Gregory, 2005). 'Konvensjonell visdom' er at ulikhet i C-verdier kan tilskrives store mengder av ubrukelig eller 'søppel-DNA' i noen arter og mindre i andre.. Men disse svarene kommer til kort, i forhold til ENCODE-programmet, som rapporterte at 'søppel-DNA' ikke er søppel. Darwinisters argument er sirkulært: eksistensen av 'søppel-DNA' sies å løse C-verdi paradokset, mens C-verdi paradokset blir brukt som et argument for validiteten av 'søppel-DNA'. Men et sirkelargument er ingen løsning. For darwinister må C-verdi problemet være et paradoks.

Imidlertid synes det som EITEH kan løse C-verdi paradokset. Den innebygde kapasiteten til å svare på omgivelses-input, krever informasjon, og denne informasjonen ville mest sannsynlig ligge i genomet. Forfatteren vil kalle DNA-et som bærer denne informasjonen for I-DNA, der I står for Ikke-tilfeldig. Vanligvis ville ikke I-DNA være aktivt. Om en skulle slette en del av det, ville en vanligvis ikke se noen effekt. Vi nevnte tidligere en ultra-bevart del av DNA som ble fjernet fra ei mus, uten synlig virkning (Ahituv et al. 2007) At delen var ultra-bevart, tydet på en viktig effekt {-etter som den ikke ble fjernet via naturlig-seleksjon-oversetters kommentar}. Siden fjerning av DNA-et ikke ga synlig utslag, må det henge sammen med noe annet enn normalt liv og utvikling. Effekten ville bli merkbar kun i nærvær av en egnet stimulus fra omgivelsene, som bare kunne inntreffe i endrede omgivelser. Forfatteren foreslår at I-DNA er ekstra DNA i arter med høy C-verdi. Arter som må tilpasse seg til en vid variasjon av omgivelses-forhold, burde ha et større volum av DNA. De som bare tilpasser seg til forhold innenfor et smalt spekter, skulle ha mindre I-DNA. Det er eks. på et interessant forskningsprosjekt knyttet til EITEH.

Stoffutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund .